Bokstaver. Ord. Setninger. De har ingen fornuft. Det er noe jeg ikke får til å stemme. Kabalen vil ikke gå opp. Det er ikke ofte ting har vært så gresk for meg. Noe gjemmer seg bak dem.

 

Disse ordene er bare grøt. Jeg prøver hardt og lenge for å finne sammenhengen. Hva som egentlig ligger bak alle disse ordene. Det er det som er så spennende - lete etter meningen med det. Jeg kan snu og vende på det så mye jeg vil, men det kan være krevende i seg selv å komme fram til noe fornuftig.

 

Det er demotiverende å ikke forstå hva hjernen bak verket mener. Jeg forstår hva setningen betyr, men ikke meningen. Det føles ikke som mitt språk, på en måte. Er det jeg som ikke fungerer, eller er det faktisk helt fjernt fra virkeligheten? Hvor er prikken over i'en, liksom? Jeg søker svar.

 

Jeg får gnagsår i hjernebarken av å gruble på alt. Uansett hvordan toppetasjen er innredet, kan man ha vanskeligheter med å forstå. Er det virkelig nødvendig å gå en omvei før en kommer til poenget?

Noen ganger skulle jeg ønske det ikke var så komplisert.

 

Hva mener du egentlig?

Noen ganger skal en ordentlig forklaring til for at jeg skal være i stand til å forstå, men andre ganger skal det ikke så mye til før jeg skjønner hvor landet ligger.

 

Det ene svaret var nok.

Jeg gikk i dvale i midten av november, men nå har jeg våknet igjen. Jeg ble lei av å isolere meg fra bloggverdenen.

Det er dessverre slik at når hodet har gått i dvale, skjer det ikke så mye. Hodet er tomt. Trøtt. Lei av alt. Jeg kjørte på ett spor og satt fast. Motivasjonen ikke var tilstede, men jeg visste at jeg måtte gjøre en siste innsats på skolebenken før jul. Ikke så mye annet opptok min tid akkurat da, for å si det slik.

Dette året hadde vi tidenes styggeste juletre og satte ny rekord i lite antall julegaver. Jeg må innse at det bare blir færre og færre for hvert år. Buhu. Den tradisjonsrike julekaffen til bestemor første juledag er alltid koselig. Slekta samles, spiser julekaker, og snakker om alt mellom himmel og jord. Barnebarna får til stadighet et gjensyn med diverse julepynt vi laget og ga bort til bestemor da vi var små.

I romjula ble det mange familiesammenkomster, litt festing og mye avslapning. Det nye året stod for dør, men denne kvelden ble heller meningsløs i mitt tilfelle. Det er en av de kjedeligste nyttårskveldene jeg har hatt, men det er en annen sak. Jeg har et så enkelt og greit nyttårsforsett at jeg skal skrive hver dag i en genial dagbok jeg fikk av Nina til jul. Jeg er allerede godt i gang!

Det er lenge siden jeg har vært så kald som i dag. Anledningen var at klassen skulle på utdanningsmesse. Etter å ha ventet lenger enn forventet, dukket en nediset buss opp på skolen. Det var ikke særlig varmt der inne, for å si det pent. Rutene var nedrimet, og bussjåføren måtte til stadighet stoppe på turen for å skrape is av frontruta. Da vi kom frem, skulle vi først se på noen gamle ruiner og diverse før vi tok veien videre til utdanningsmessa. Etter å ha tilbrakt et par timer i 30 minusgrader, kjentes det ut som tærne var rede for amputasjon.

JEG VIL HA SOMMER!

Jeg ble født den 18.april 1992, som var påskeaften dette året. Klokken 12:00, da jeg nettopp hadde kommet ut, kom sola inn på fødestua. Jordmor foreslo at jeg derfor kunne døpes Solrunn eller Solveig - men nei, valget falt på Berit.

I august 1998 var jeg stor jente. Første skoledag. Jeg var ikledd de typiske jentefargene, rosa og lilla (såklart!). Jeg var både spent og uvitende der jeg stod foran den lille hvite skolen, bestående av 50 elever, som fylte 150 år dette året.

Skolen ble ikke mer enn fire år eldre før den måtte legges ned. Dette førte til at elevene måtte splittes og begynne på de skolene de bodde nærmest. I femte klasse møtte jeg mange nye ansikter, og fikk meg mange nye venner.

Sjuende klasse. Marerittet ble realitet. Jeg fikk tannregulering, og det kunne ikke vært mer typisk. Det var bare få måneder til første skoledag på ungdomsskolen. Krise!!

Jeg og min daværende bestevenninne hadde tydeligvis samme smak på gutter, så vi likte de samme guttene konstant. Problemet vårt var at vi likte dem vi aldri kunne få, og saken ble ikke bedre av at vi ikke turte å ta kontakt. Jeg tror blikkene våre fulgte dem konstant, men verbal kommunikasjon var for skummelt. Kjenner deg igjen?

I 8.klasse oppdaget jeg sminke for første gang. Et par strøk med en simpel mascara gjorde susen. Hårprodukter var et fremmedord, og jeg var kjempestolt da jeg endelig var stor nok til klær i str xxs fra Bikbok.

9.klasse var det året galskapen begynte å ta overhånd. Hverdagen ble morsommere. Ingenting trengte å være så seriøst den gangen.


Det samme året, 20.mai, ble jeg konfirmert. ENDELIG "gammel nok" til å feste!


10.klasse ble brått mer seriøst. Eksamensmaset tok på, og skolen ble mer i fokus.
Klasseturene våre gjorde oss enda mer sammensveisa enn vi var, og det gjorde det bare verre å ta farvel med alle da vi fikk vitnemålene. Jeg visste at dette var en klasse jeg ville savne..


I dag er det akkurat fem måneder til jeg har bursdag. Da er det bare 18 år siden jeg var den lille knøtten på drøye tre kg og rakte bare en halvmeter over bakken. Jeg har en fortid innen både sangkor, friidrett, trompet, keyboard og turn, jeg har fått mange gode venner for livet, jeg har ledd utrolig mye. Minnene er der for alltid, på både godt og vondt.
Jeg kan se tilbake på alle disse årene og smile. Det er virkelig godt å vite at jeg (mest sannsynlig) har igjen MANGE år til på jordas overflate så jeg har muligheten til å oppleve enda mer galskap og nå nye mål.

Livet er herlig!

Han var av den typen som skilte seg ut av mengden. Han var bare en sær bondeknøl som var villig til å ofre alt for å bli som de andre. Han følte seg ikke bra nok i forhold til "de kule." Det var viktig for han å være som dem, kle seg som dem, og oppføre seg som dem. Mindreverdighetskomplekser.

Han ble fort pengelens. Alle de dyre merkeklærne kostet han hele månedslønna, men det var verdt det. Han var ett skritt nærmere å bli som dem. Han møtte opp på skolen med alle de nye klærne, i tillegg til en fet caps og stilige solbriller. Ugjenkjennelig.

Han gjorde alt for å involvere seg. Han kommenterte hva andre sa, lo da de andre lo, og hang etter dem som tilhengeren på traktoren hjemme på gården. De andre hadde egne tanker av alle hans sære handlinger, men etterhvert ble han akseptert. Han takket aldri nei når noen bad han om noe, og han var så rar at alle syns han var morsom.

Stakkaren havnet dessverre i feil miljø. "De kule" var de som hang på hjørnet. De som røyka. Snusa. Dreit i alt. Rusmidler ble stadig en større del av hans hverdag. Deres verdier og prioriteringer satte han ut av spill. De festet hver helg, og etterhvert slutta flere av dem på skolen. De lurte han til å kjøpe ting for seg. Han kom i kontakt med feil folk. Hver dag ble en fest.

Han hadde alltid slitt med det sosiale i sin oppvekst, men nå var han lykkeligere enn noen gang før. Endelig hadde han en gjeng å forholde seg til. Nå trengte han ikke å bekymre seg for å være ensom og alene. Nå trengte han ikke å være redd for å bli mobbet. Nå var han kul.

Han pustet ikke. En real fyllekule på en onsdagskveld førte han til døden. Det var umlig å stoppe i tide på den speilglatte veien. Bilen traff den sjanglende gutten rett i siden. Den urørlige kroppen lå flere meter unna. Kald. Bleik. Livløs.

Det eneste han ville var å bli akseptert..

Jeg har sympati for de ensomme sjeler der ute i verden. De som ikke har venner, familie eller noen i det hele tatt. De som ikke lenger har noen og forholde seg til om det kriser, de som ikke har en hånd å holde i, og dem som ikke har en skulder å gråte på. Men jeg har mest medfølelse for alle de single menn der ute som aldri har tatt på et kvinnemenneske før.

Senest på lørdag var jeg på jentekveld hos en venninne. Jeg viste dem alle nettbyprofilen (ja, det er der alle henger) til desperate gutter/menn som har spamma meg med brev. To av venninnene mine gikk inn på et par av profilene. Bare minutter etter fikk den ene venninnen min et brev fra en av dem, etter bare å ha besøkt profilen hans. Det første sporet vedkommende har etterlatt i postkassa mi på nettby er fra juni 2008. Og ja, han holder fortsatt kontakten med samme åpningsreplikk. How cute!

Den andre profilen de gikk inn på, sendte brev til begge dagen etter da han fant ut at det var to sneller på 17 som hadde besøkt profilen hans. "Det er jo alltid hyggelig med nye bekjentskaper," sa han til meg en gang. Ja, det skal jeg si meg enig i. Jeg syns det også var veldig koselig da han lurte på om jeg var interessert i å kjøre bil en dag.

Jeg syns det igrunn er litt søtt, jeg. Tenk det, førstnevnte, en gutt som er ett år eldre, har husket profilen min i et halvannet år nå. Jeg føler meg ganske spesiell som får oppmerksomhet over så lang tid fra samme person.
Og tenk det, en mann i tjueåra, tok kontakt med meg, tok initiativet til å bli kjent. Han var så ivrig til å bli kjent med meg at han lurte på om jeg ville bli med å kjøre en tur med bilen hans. Så omtenksomt og koselig. Jeg blir helt rørt, jeg.

KYSS MEG I RÆVA.

Jeg og Guro skravla som vanlig om alt mulig i gangen etter timeslutt. Bøkene skulle tilbake i bokskapet, og vi begynte å gå vår vanlige rute, med kantina som mål. Kjeften gikk i ett kjør, og vi rykket stadig lenger frem i kantinekøa. Da vi begge hadde passert kjøledisken, finner vi ut at det var noe alvorlig galt.
Guro spør: "Skal du ikke ha noe?"
"Nei, men skal ikke du ha noe da?"
"Hahahaha, nei!"
Vi ser på hverandre, ler, og går tomhendt tilbake der vi kom ifra.
Tenk at det er mulig å være så oppslukt i en samtale at vi bare går automatisk til kantina, uten lommebøker, og innbiller oss at den andre skal kjøpe noe. Er det dette man kaller kommunikajsonssvikt?

En smule oppgitt søster ringer meg. Kjeften går i ett. I utgangspunktet var jeg ikke i særlig godt humør, og av å høre om alle disse tragiske hendelsene min søster har opplevd i dag, ble lunta enda kortere. Jeg var midt oppi historiepugging, og var rimelig irritert og oppgitt over at klassen nedstemte ÅPEN BOK-prøve vi skal ha i morgen, men nok om den saken.

Hun forteller høylydt om en tragisk elektriker som ikke kunne jobben sin. "Huff, du væt han der elektriker'n som oppføre se som ei bikkje?!" Jeg var nemlig vitne til denne elektrikeren i aksjon en gang, og ja, jeg ble mer eller mindre flau på hans vegne. Jeg tror både jeg og søstra mi ble rimelig satt ut av synet. En tredveåring som krabber på gulvet som en hund for å trekke ut en stikkontakt? Merkelig. I tillegg til disse hundetendensene, fikk han aldri unna seg jobben heller.

Samme person gjorde senere et forsøk på å være en flørtepus. Han dyttet henne på senga, men hun var totalt likegyldig til det desperate forsøket hans på å være morsom. Han satte seg på sengekanten, men før noen av dem visste ordet av det, hadde han falt rett ned på skinka og ble sittende på gulvet. Han satte seg som en uskyldig unge, laget et latterlig smil, og sa: "Jeg er rar."
Jeg kunne ikke vært mer enig.

Det var en tydelig irritert stemme som fortsatte med et nytt irritasjonsmoment. Denne gangen om en treg person som heller ikke fikk gjort jobben sin ordentlig. Så har vi meg og mine kommentarer da. "Huff, ho æ nå forholdvis tunglært au ho ra!!" Jeg tror det ikke er så lurt å utdype denne saken noe mer.

Vi er antageligvis to stykk aggressive og utålmodige søstre. I en times tid klaget vi på alt mulig som irriterte oss for øyeblikket. Trege og håpløse personer som var langt bak i køa da IQ'en ble delt ut. Til tross for irritasjon og ekstrem kjeftbruk, endte vi opp med en god latter takket være våre overdrevne metaforer og kommentarer. Mot samtalens slutt, kunne vi konkludere med at det finnes mange dumme folk her i verden. Punktum.

Jeg venta på drosja hjem etter skolen. Bagen var rimelig tung, så den orka jeg såklart ikke å holde. Den endte opp i snøhaugen fremfør å bli neddynka i grus. En drosje kom, og sjåføren ga et signal om at det var oss han skulle kjøre. Smarte Berit satte seg i framsetet så hun ikke fikk plass til bagen i gulvet, og måtte derfor sette den våte bagen på fanget.

Bagens underside var såklart full av snø. Den våte snøen dannet våte flekker både her og der, og såklart satt jeg på DEN snøklumpen. Etter en liten stund hadde såklart denne smeltet, og dannet den ellers så "avslørende" flekken bak på innsiden av låret mitt. Jeg gjorde mitt beste for å skjule flekken på buksa da jeg gikk av, men tror du ikke det også var en våt flekk i setet? Jeg hadde helst lyst til å grave meg ned da jeg så det rare blikket til sjåføren. Hva tenkte han, mon tro?

FLOTT!

Kontakten hadde ikke vært der på lenge. Det var den ene gangen, i beruset tilstand, at de traff hverandre. De danset, lo og moret seg. De utvekslet numre, og holdt kontakten noen dager etterpå, men ikke lenger enn det. Av en eller annen merkelig grunn hadde de kommet i kontakt igjen. Og nå var de her. Ansikt til ansikt.

Hun var spent, det samme var han. De hilste, smilte, og gikk seg en tur. Praten gikk så lett. Utrolig. De hadde jo ikke snakket sammen på et halvt år. Men likevel - de hadde så mye å snakke om. De var kjente fremmede, på en måte.

De fant en benk, slo seg ned. Tilfeldige forbipasserende pilte forbi dem. Turister og lokale beboere. I vakre omgivelser en høstdag satt de der, snakket om løst og fast, alt gikk så lett. Han brakk av kvisten som stakk han på øret, smilte, lo. Han fortalte om sine ville påfunn fra fortiden, åpnet seg for henne, og det samme gjorde hun.

Han la armen rundt henne, og strøk henne rolig ved siden. Hun så opp på han og smilte. For en fantastisk følelse. Hun var avslappet i hans selskap, og alt gikk fortsatt knirkefritt. Det føltes ikke rart heller, selv om de ikke kjente hverandre så veldig godt.

Hun strøk han på låret. Hans varme smil tok henne med storm. Hun berørte magen hans. Smilet hans ble enda bredere, men han prøvde å holde tilbake. Han sprakk. Hun fant det veldig morsomt å utnytte at han var kilen på ribbeina og magen. Han holt henne fast med de sterke armene, klemte henne inntil seg. Hevnen var søt, og denne gangen var det hun som lo.

Tiden fløy, og hun måtte gå. Han fulgte henne et stykke på veien. Praten gikk fortsatt så lett. Det var lenge siden hun hadde følt noe lignende. Skyssen hennes kom, og hun måtte forlate han. Hun måtte stå litt på tå for å nå opp. Han tok de sterke armene rundt henne, de ga hverandre en god klem, og tok avskjed. Av nysgjerrighet berørte hun bakstussen hans, og den eneste hun tenkte for øyeblikket, var:  Rompe av stål !!

Jeg smiler fra øre til øre. Omstendighetene får meg i godt humør, rett og slett. Ishockeykampen gikk hjemmelagets vei, jeg har funnet på skrullete ting med min yngste søster, jeg har storkost meg i byen, og i dag skal jeg overnatte til min eldste søster. I tillegg får jeg lønn i dag, og det betyr SHOPPING.

I skrivende stund fikk jeg nettopp en SMS fra en venninne som er på jobb. "Hahahha, nå kom det en inn på spiserommet her og satte seg helt alene på et bord midt på xD Og gjett hva han heter? Han heter Viggo xD"
Jeg ler enda!

Det blåste ganske kaldt utendørs. Jeg gikk inn i garderoben og skiftet før gymtimen. "Herregud, Berit, skal du bruke shorts ute?!" spør de andre. Mitt svar på det var naturligvis ja, førtst og fremst fordi jeg syns det blir så varmt ellers. Ironisk nok fikk jeg gåsehud når jeg først kom meg ut, og klaget på den kalde vinden. Kremt.

Rød i trynet. Andpusten. Svett. You name it. Dette var meg etter å ha jogga tre kilometer. Jeg syns det er en ganske stor prestasjon i seg selv, spesielt fordi jeg er mer den "sitte-inne-og-ikke-gjøre-noe-som-helst"-typen.
Kondisjon? Aldri hørt om. Det er kanskje forklaringen på at jeg er helt skutt nå.

Neste uke kommer jeg til å ligge langflat i grøfta og gispe etter luft. Jeg må mest sannsynlig tilkalle helsepersonell for å komme meg igjen. Da skal vi ta Coopertesten, nemlig. Tenker du ble misunnelig nå..

Den første tanken som streifet meg idet jeg våknet i dag, var at jeg kom til å stresse som en tulling. Og slik ble det. Jeg innså at jeg kun hadde en halvtime på meg, og på den tiden skulle jeg rekke å finne antrekk, sminke meg, ordne håret, spise, pakke sekken og pusse tenner. Jeg rakk vel ikke å gjøre alt dette mer enn halvferdig, så jeg satt halvsulten og sminket meg på bussen - uten speil. Er rimelig glad for at jeg ikke så mitt eget speilbilde i løpet av dagen. I tillegg våknet jeg med utrolig sår hals, så min teori om mitt ekstremt gode immunforsvar er vel herved historie.

Jeg banet meg vei for å komme meg til bokskapet mitt. Tiden var inne for litt kjemiundervisning, og det gikk strålende. Læreren stilte spørsmål, og jeg rakk entusiastisk opp hånden. Jeg fikk ordet, men jeg hørtes helst ut som en gutt midt i stemmeskiftet, takket være min kjære bestevenn hals.

Til tross for en dårlig start på dagen, sørget mattetimen for dagens komiske dose. En medelev drakk vann fra en flaske, og jeg kaster en viskelærbit mot han. Jeg treffer han NESTEN i munnen, rettere sagt på underleppa, og han truet meg med å ta hevn. Faen at jeg ikke traff. Haha.

..og jeg har traumer for livet takket være en viss person.

Jeg fikk nettopp et ganske annerledes og sprøtt oppdrag. "Berit, kan ikke du lage et bursdagskort for meg? Hun som har bursdag er gæren etter menn, så det hadde vært fint om du fant et sexy bilde av en  halvnaken mann og satte på kortet."
..og dette er det min mor som spør etter.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men jeg tok iallefall på meg oppdraget. Jeg skriver "sexy guy" o.l. i søkefeltet på google, og der kom det mange aktuelle treff. Herregud, hvorfor må jeg bli innblandet i dette?!
Etter en liten runde i photoshop, er den halvnakne sjarmøren klar til å bli motiv på kortet.. Jeg sier ikke mer.

I dag fikk jeg en positiv overraskelse. Jeg kjedet meg i norsktimen, og tok derfor en liten tur innom Guros blogg. Der fikk jeg øye på dette innlegget. Guro, jeg vet ikke om du så det, men jeg fikk tårer i øynene. Jeg er ikke så flink til å si hvor glad jeg er i folk, så derfor er dette en gyllen mulighet til å uttrykke meg.

Det er ganske utrolig å ha en slik venn. Guro er av den klønete og komiske typen, men innenfor det er hun en av de smarteste jeg vet om. Vi kan både tulle, snakke om alt, gjøre narr av andre, og gjøre en god innsats i fellesskap i skolesammenheng. Det er veldig fint å ha en venn og samarbeidspartner som både er seriøs og useriøs på en gang.  I enkelte situasjoner kan vi bli totalt uvenner, småkrangle og kjefte, men så ender vi som regel opp med å le av det etterpå - og det liker jeg.

Det er faktisk ingen andre jeg stoler mer på enn deg. Du er den jeg tilbringer mesteparten av dagen med, den jeg spammer med uviktige meldinger om diverse irritasjonsmomenter og komiske observasjoner, den jeg kan betro meg til, den jeg føler meg trygg på. Det er meg en ære å være din slave - huske på jakken din, holde lommeboka og drikkeflaska, og stille opp uansett når du trenger det.

Det er ingen hemmelighet at du er en av de personene som betyr mest for meg her i verden. Jeg er ikke flink til å uttrykke meg muntlig. Derfor sier jeg det her og nå.
Jeg er glad i deg.

Jeg hadde fri på begynnelsen av skoledagen i dag, og tenkte jeg skulle benytte sjansen til å gjøre litt lekser. Jeg leste gjennom et kapittel i historie, men det var ikke lenge før øyelokkene ble tunge. Jeg orka ikke å anstrenge meg, så jeg bestemte meg for å hvile litt. Jeg la meg over bordet og lukket øynene. Noe smeller plutselig i gulvet, og jeg våkner brått. Jeg ser meg fortumlet omkring, og deretter ned på hånden min:

Noen ganger føler jeg meg som en krøpling. En liten og svak stakkar med fysiske skavanker. Etter lørdagens fest hadde jeg forventet et stort blåmerke på ræva, siden jeg var så flink å skulle demonstrere et "kult" hopp. Når man har glatt strømpebukse og tar sats på et lakkert gulv, er det dømt til å gå galt.

Dette føles som en skikkelig blåmandag. Jeg klarte atter en gang å sove over i dag tidlig. Jeg rakk ikke engang å gå på do. Det sier vel kanskje mer om mine prioriteringer, men nok om den saken. Nå skal jeg kose meg med alle leksene vi har til i morgen. Hurra, dette kan bli en morsom ettermiddag.

Her har jeg tilbrakt ettermiddagen. Med godt selskap av historieboka, kjemibøkene, et skamklipt pennal og PC'en, har jeg slitt meg gjennom et par timers arbeid. Det føles godt å være ferdig.

Jeg har gjort mitt beste for å utnytte den intelligensen jeg har nå, men det gjorde jeg tydeligvis ikke før i dag. Vi skulle ha orientering i gymtimen. Jeg tok på meg shorts og tskjorte, for jeg pleier alltid å krepere av hete da jeg leer den ellers så avslappede kroppen. Jeg fant snart ut at det ikke var min smarteste avgjørelse, for dette skulle foregå midt i bushen.

Vi var en nokså avslappet gjeng som endte opp på samme lag. Vi snur kartet i alle mulige retninger for å finne ut hvor vi skulle begynne. Vårt instinkt ledet oss inn i intet. Vi lette febrilsk etter den første posten, studerte kartet, og diskuterte.
Gruppa ble enige om at vi var helt på bærtur (Høhøh, noen som tok den?), helt til en av oss skimter den et stykke unna.

Etter hvert endte vi opp på en sti, men fant ut at vi kanskje heller skulle lete etter de postene som var langs veien. For å komme oss ned, burde vi egentlig ha krabbet ned den bratte bakken som resten av gruppa gjorde, men jeg og Guro valgte å skli på skinka nedover blåbærlyngen.

Jeg oppdager snart en post på andre sida av en bekk. Barske Berit ofrer seg for laget, tar sats, og hopper over. Dette gikk jo lekende lett, tenkte jeg. Hadde jeg ikke før kommet tilbake og var klar for returen, plompa jeg uti med begge skoene. Flink jente.

"BERIT!!!"
Jeg våkner i panikk, og klokka er litt for mye - i dag som i går. Slik kan det gå når man sovner med musikk i ørene og glemmer å ta på vekkerklokka.

I dag har vi gjort noe utenom det vanlige på skolen. Vi var detektiver. Det var hele 16 uløste gåter vi måtte oppklare i løpet av en økt. Vi kledde oss for været, tok med både kart og vår logiske sans. Vi fulgte sporene, i både lett og ujevnt terreng, og gjorde vårt beste for å løse saken.

Vi brettet opp armene og tok i vei. Noen løp, mens andre gikk. Vi observerte, fulgte nøye med på kartet og noterte underveis. Det er veldig viktig å få med seg alle detaljer.

Neida, nå skal jeg ikke skape uro i forsamlingen. Høhøh. Vi hadde en meget spennende detektivorientering i gymmen, bare. Det var helt ok, bortsett fra at jeg følte meg under gjennomsnittet vakker etter å ha løpt rundt i bushen i regnværet.  Ellers må jeg nevne at jeg ikke er skapt for å løpe lange distanser.

I morgen skal jeg og Guro bli forsidepiker i ungdomsmagasinet Nina skal lage i skolesammenheng. Det kan bli spennende. Det er hardt å være venn med en mediaelev.